Tidsmaskinen svever sakte inn soveromsvinduet i Karlsvogna, terrassehuskomplekset der Mie, 4 år, bor. Det er høst og ruskevær ute, og under dyna med rosa my-little-pony-mønster ligger en trøtt fireåring og hører mammas varme stemme fortelle om Thomas og Kristine.
Thomas og Kristine er en søt liten billedbokav Gunilla Wolde, som handler om vennskap og at jenter og gutter er like på alle de viktige områdene, og forskjellig på de riktige områdene.
Thomas og Kristine har likt hår og like klær, og de er begge barn. De har ører og øyne og fingre og tær, og er egentlig ganske like!
De liker begge å bygge hytte, for eksempel.
Til og med under genserne, er Thomas og Kristine like.
![]()
Men under buksene, er de ulike.
Thomas skal bli pappa, og Kristine skal bli mamma. To ganske forskjellige ting!
... eller, er ikke mammaer og pappaer også ganske like, egentlig?
Om en tjuefire års tid skal jeg tenke at dette øyeblikket egentlig var mitt første møte med feminismen, første gang jeg fikk høre det jeg egentlig allerede visste, sånn egentlig, at jenter og gutter kan gjøre de samme tingene, ha på de samme klærne, og ikke la seg definere at man er nettopp gutt, eller jente. Men her og nå tenker jeg selvfølgelig ikke noe mer over dette, jeg bare ser på hytta Thomas og Kristine bygger, og snart sovner jeg og drømmer om teppehytta bestekompisen min, Espen, og jeg skal bygge neste gang vi sees.
Posted with Blogsy
